I de siste ukene har valgkampen i USA preget nyhetsbildet også her hjemme i Norge. Selv om det allerede for en stund siden i stor grad var avklart at det også denne gangen blir en kamp mellom to gamle menn, så har primærvalget fått oppmerksomhet. Man kan ha innvendinger mot begge kandidatene, og fra vårt ståsted virker det merkelig at verken demokratene eller republikanerne har evnet å finne mer samlende kandidater.
De siste meningsmålingene konkluderer nå med en knapp overvekt i sannsynlighet for at den neste amerikanske presidenten blir Trump (47%), mens Biden (45%) følger hakk i hæl. De manglende 8% i regnestykket kan fordeles på alle andre kandidater som fortsatt står på listene, som i realiteten i hovedsak dreier seg om Kamala Harris. Vi har sett litt nærmere på utviklingen i forskjellige nøkkeltall gjennom tidene med hhv en demokratisk og republikansk president. Noen av forskjellene er som ventet, mens noen er litt mindre intuitiv. Når det gjelder de ventede forskjellene kan vi nevne at skattesatsen har falt med nesten 1 prosentpoeng året under republikansk styre, mens demokratene har holdt denne uendret. Lavere skatt har imidlertid ikke gitt en boost i sysselsettingen, og ledighetsraten har økt med 0,35% for hvert å med republikansk styre, og falt 0,35% for hvert år med demokratisk styre. I tillegg har BNP-veksten vært omtrent 1,1% lavere hvert år med republikansk president (2,5%) enn med demokratisk (3,6%). Vi kan informere om at vi ikke har tatt spesielt hensyn til eventuelle kriser underveis. Republikanerne var i den sammenheng uheldige at Covid kom på deres vakt, og tilsvarende kan man si at finanskrisen som startet i en republikansk periode, men hvor effekten kom under demokratisk styre var uheldig for demokratene. Alle regnestykker er gjort med historikk tilbake til 1947, så det er uansett mange år å fordele utslagene på, 480 og 445 måneder for hhv republikanerne og demokratene for å være nøyaktig
Risk-on som begynte i finansmarkedene når de lange rentene toppet ut i slutten av oktober i fjor har fortsatt også i februar og starten av mars. Den beste indikasjonen på dette er trolig den ekstreme utviklingen i crypto-valuta. Nå kan det selvsagt også skyldes at det siden januar har vært mulig å kjøpe eksponering i markedet gjennom ETF’er, og at crypto-valuta dermed har oppnådd større legitimitet og enklere tilgjengelighet. Det rapporteres at det i løpet av omtrent 2 måneder er investert (i mangel av et bedre ord?) $ 30 milliarder, dvs nærmere 315 milliarder norske kroner i Crypto-ETF’er. Totalt sett er verdien av verden Crypto-valuta på $ 2,6 bilioner (norske versjonen av bilion), dvs omtrent 60% mer enn det norske oljefondet, og over halvparten av dette kommer fra verdistigning de siste 4-5 månedene. Vi har problemer med å se på Crypto som annet enn et pyramide-spill, men det er en reise man selvsagt i ettertid gjerne skulle deltatt på.
Crypto er i den ene enden av finansmarkedene med hensyn til risiko, og kan skilte med et realisert standardavvik på nærmere 700% på de 13 årene det eksisterer statistikk. Viljen til å ta risiko vises imidlertid også i de mer sikre delene av finansmarkedene. Kredittpåslaget som investor krever for å låne penger til bedrifter har også falt signifikant på kort tid. Siden slutten av september har f.eks risikopåslaget for banker som ønsker å fylle opp kapital i den mest risikable delen av sin balanse falt med omtrent 0,5%, noe som har brakt påslaget ned til lave nivå sammenlignet med historiske påslag.