Den globale realøkonomien preges i økende grad av usikkerhet, drevet både av politiske beslutninger i USA under Trump og av de vedvarende konfliktene i Ukraina og Gaza. Trumps politikk har allerede ført til en ny runde med tollsatser og handelsbarrierer som setter press på globale verdikjeder. Strengere tiltak mot transittland og høyere straffetoll på kinesiske varer bidrar til økte kostnader og svekket forutsigbarhet for bedrifter som er avhengige av internasjonal handel. Samtidig skaper hans gjentatte inngrep i uavhengige institusjoner – som sentralbanken og statistikkbyrået – usikkerhet om kvaliteten på nøkkeltall og den fremtidige retningen for amerikansk økonomi, verdens største enkeltmarked.

På den geopolitiske arenaen fortsetter krigen i Ukraina å destabilisere energimarkeder, spesielt for gass og korn, mens konflikten i Gaza sprer ringvirkninger gjennom hele Midtøsten. Risikoen for videre eskalering, enten gjennom nye sanksjoner, høyere energipriser eller avbrutte forsyningslinjer, bidrar til å løfte usikkerheten globalt. For realøkonomien betyr dette at investeringsbeslutninger utsettes, bedrifter legger inn større risikopremier, og husholdninger møter høyere priser.

Summen er et verdensbilde der både politiske inngrep i USA og urolige sikkerhetspolitiske forhold gjør det vanskelig å forvente en stabil og forutsigbar økonomisk utvikling på kort sikt.

Valgkampen foran høstens stortingsvalg er godt i gang, og bildet har endret seg betydelig de siste månedene. Der det tidligere så ut til å ligge an til en komfortabel seier for den borgerlige siden, fremstår situasjonen nå langt mer åpen. Jens Stoltenbergs retur til norsk politikk, kombinert med en krevende ledersituasjon i Høyre, har bidratt til mer usikkerhet om utfallet. Flere partier befinner seg nær sperregrensen, noe som kan bli avgjørende for styrkeforholdet mellom blokkene. På borgerlig side gjelder dette Venstre og KrF, mens både SV og Rødt er i en lignende posisjon på venstresiden, dog med noe større marginer ned til sperregrensen. Senterpartiet ligger også tett opp mot sperregrensen, men sannsynligheten for en gjentakelse av en Ap–Sp-regjering virker å være lav.

Dette gjør at man kan forvente større endringer i stemmegivningen enn normalt, samtidig som små endringer i velgeroppslutningen kan få stor betydning for valgresultatet 8.september.

 Spennende blir det uansett. Godt valg!

Konklusjonen over er imidlertid ikke uten forbehold. Det vi har sett er en viss form for "frontrunning", hvor man har økt handelen i forkant av de ventede skattene. Naturlig nok vil effekten av de være høyere aktivitet enn den underliggende etterspørselen kan forsvare i en periode, etterfulgt av en periode med lavere aktivitet når lagrene normaliseres. Denne effekten har gjort det vanskeligere å danne seg et bilde av utviklingen i den underliggende etterspørselen i økonomien.  Til tross for at de makroøkonomiske nøkkeltallene nå svekker seg kan vi altså ikke entydig konkludere med at bremsene er satt på.

Vi har her valgt og illustrerer denne "frontrunningen" ved grafen under som viser utviklingen i den globale handelen på aggregert nivå. Siste måling er for mai, og det vil overraske oss mye om ikke juni-tallene er vesentlig nærmere den etablerte trenden de siste 15 årene.

Den amerikanske tellingen av antall sysselsatte sies ofte å være månedens viktigste enkelt-observasjon. En kjent svakhet ved denne dataserien er at tallene for de to foregående månedene ofte gjenstand for betydelige revisjoner. Tallslippet i juli var i den sammenheng intet unntak. Det som likevel skilte seg ut denne gangen, var størrelsen på revideringen. Hele 260 000 jobber «forsvant», og jobbveksten for både mai og juni ble justert ned fra rundt 140 000 til bare 15 000.

Siden 1960-tallet har USA kun rapportert svakere to-måneders vekst i sysselsettingen i forbindelse med resesjoner.

En direkte konsekvens av denne revisjonen ble at Trump sparket lederen for Bureau of Labor Statistics, som beregner og offentliggjør tallene, og erstattet henne med en lojal støttespiller. Det svekker naturlig nok tilliten til arbeidsmarkedstallene framover. Situasjonen blir desto mer alvorlig fordi det samme byrået også er ansvarlig for de offisielle inflasjonstallene. Dermed står tilliten til to av de mest sentrale amerikanske nøkkeltallene i fare.

Parallelt fortsetter Trump å legge press på den amerikanske sentralbanken. Den siste tiden har han rettet oppmerksomheten mot styremedlem Lisa Cook, som er oppnevnt av Joe Biden og etter planen skal sitte til januar 2031. Trump har bedt henne trekke seg, basert på påstander om boliglånsbedrageri. Alt i alt ser vi en tydelig utvikling der Trump styrker sin kontroll over sentrale deler av det amerikanske maktapparatet.

Som tidligere nevnt opplever vi at den globale økonomien er i en situasjon hvor støvet ikke har lagt seg etter innføringene av toll til USA. Selv om amerikanske arbeidsmarkedstall isolert sett er veldig sterkt indikasjon på oppbremsing, opplever vi ikke at det er grunnlag for en slik konklusjon ennå. Basis for dette er særlig tillitsindikatorene, hvor vi fortsatt ikke kan se indikasjoner på en alvorlig oppbremsing. Dette gjelder både for bedriftene og konsumentene, og for alle de viktigste økonomiene. Det som imidlertid framstår som ganske klart er at usikkerheten rundt hva som vil skje framover er høy.

Forholdet mellom Kina og USA på handelsområdet er preget av en blanding av gjensidig avhengighet og dyp rivalisering. Kina er fortsatt USAs største leverandør av varer, samtidig som amerikanske selskaper er sterkt avhengige av kinesisk produksjon, råvarer og et voksende forbrukermarked. På den andre siden har USA lenge sett Kinas subsidier, statlige styring av økonomien og teknologiske ambisjoner som en strategisk utfordring. Handelskrigen som startet i 2018 under Trump, med omfattende tollsatser på kinesiske varer, markerte et tydelig brudd med tidligere tiårs globalisering og frihandel. Selv om Biden-administrasjonen ikke rullet tilbake de fleste tiltakene, har Trumps retur til makten i 2025 ført til en ny runde med økte tariffer – denne gangen opp til 40 prosent på utvalgte varer. Kina hadde allerede før dette store problemer med en oppblåst økonomi innen bygg og anlegg, og denne runden med toll har selvsagt svekket Kina ytterligere. I juli bremset Kinas økonomi betydelig. Industriproduksjonen økte med bare 5,7 %, og detaljomsetningen med kun 3,7 %. Lånetilgangen falt for første gang på 20 år, og boligprisene sank for tredje måned på rad. Økonomiske prognoser peker nå mot en betydelig vekstnedgang i Q3–Q4, under målet på 5 %

Vietnam og Taiwan benyttes som transitt-land for å omgå tollen som er innført på varer fra Kina til USA. Det innebærer at effekten av disse tollene vil bli verre nå når tollen er innrettet for også å ramme slike transaksjoner.

Matematikken er ganske enkel. En normalisering av risikopremiene tilbake til historiske nivå vil kreve fallende aksjemarkeder og stigende renter (dvs. fallende verdi på obligasjoner).

La oss se litt nærmere på dette.

Et mål for risikopremie i aksjemarkedet er å sammenligne inntjeningen i aksjemarkedet delt på prisingen med lange statsrenter. Den oppvakte leser har selvsagt allerede innsett at det første leddet er den inverse av P/E, og et mål på hvilken avkastning man får i aksjemarkedet. For eksempel vil en aksje med P/E 20 indikere at inntjeningen er på 5% (1/20) av det man betaler for å eie aksjen. Differansen mellom dette leddet og de lange rentene er et mål på den ekstra premien man krever for å være investert i aksjer.

Risikopremien i de fleste markedene er nå lav sammenlignet med de historiske nivåene. NB! Som alt annet er også disse sammenhengene noe som må brukes med forsiktighet. Avkastningen i aksjemarkedet framover avhenger både av viljen til prise en gitt inntjening og utviklingen i denne inntjeningen. Historien viser faktisk en meget svak korrelasjon mellom risikopremie og avkastningen i aksjemarkedet det neste året. Dyre aksjer kan være vedvarende dyre i lange perioder, på sammen måte som billige aksjer forblir billige i lange perioder. Denne multippelen er altså ikke egnet til timing av aksjemarkedet, men det forteller åpenbart noe om risikoviljen i markedet.

Vi ser de samme tendensene også i rentemarkedet.

Den løpende renten man oppnår når man kjøper en obligasjon er sammensatt av to komponenter. En komponent som avhenger av det rådende rentenivået og en komponent som avhenger av utstederen (risikopåslag). Risikopåslaget vil variere mellom sikre og usikre utstedere, og en fornuftig investor vil kreve høyere avkastning hvis utsiktene til at utstederen får problemer er høyere. Utstedere er grupper basert på denne risikoen, noe som gjør det mulig å sammenligne risikopåslag over tid. Investorer i rentepapirer er i likhet med sine kolleger i aksjemarkedet nå villige til å låne ut penger med en lavere risikopremie enn normalt.

Det er ikke slik at det veldig gode historiske sammenhenger hvor lav risikopremie er synonymt med lav avkastning de påfølgende 12 månedene, men det vi finner litt overraskende er at viljen til å ta risiko er så høy i det vi opplever som en periode med stor usikkerhet.

Aksjemarkedene:

Alle markedene i vårt utvalg er tilbake til høyere nivå enn de hadde i forkant av «Liberation Day», hvor Trump sto på plenen av Det Hvite Hus og viste en plansje med tollsatser på et nivå som vi ikke har opplevd på 80 år

Rentemarkedet:

Vi ser tilsvarende utvikling i kredittpåslagene i rentemarkedet hvor påslagene er på samme nivå som de var i forkant av "Liberation Day".