Nyhetsbildet

Etter vel 15 måneders krigføring som anslagsvis har krevd 50.000 liv, hvorav de aller fleste sivile Palistinere, kan det kanskje være håp om at det går mot en løsning. I første omgang omfatter avtalen en periode på 6 uker, og inkluderer fange-utleveringer. Det kan virke som om utsiktene til en volatil president i USA har påskyndet viljen fra Isreal side til å finne løsninger som de ellers ikke ville ha akseptert. Det er selvsagt ekstremt positiv at krigføringene settes på pause, slik de humanitære forholdene på kort sikt kan bedres, men dette er fortsatt ingen varig løsning, og uten det vil situasjonen trolig rakt gå tilbake til det den var før 7.oktober 2023. Hamas er riktignok svekket, men historien viser imidlertid at det alltid popper opp nye grupperinger som er villige til å kjempe mot undertrykkelse. Det er en grunn til at uroen i Midtøsten har vedvart over så lang tid, og det finnes ingen enkle løsninger her . «En manns terrorist er en annen manns firhetskjemper». 

Hvorvidt vi skal gi Trump æren for våpenhvilen i Midtøsten eller ikke er noe som kan diskuteres: Det er en kjensgjerning at det alltid er vanskelig å forhandle når man ikke er sikker på hva motparten er villig til å gjøre, og vi tror at det kan ha en medvirkende årsak til at Israel har kommet til forhandlingsbordet nå. Det er egentlig oppsiktsvekkende hvor synlig Trump har vært, og hvor usynlig Biden har vært etter valget i USA. Andre områder han har gjort seg bemerket omfatter planer om kjøp av Grønland, Panamakanalen og Canada. Hvis det vi har opplevd de siste ukene er i nærheten av å gi et bilde på de neste 4 årene, så har vi en spennende periode foran oss.

Her hjemme har boken «Landet som ble for rikt» av Martin Bech Holte fått svært mye omtale den siste tiden. Bokas hovedtese er at vi i kjølvannet av oljerikdommen har mistet verdiskapningen på land. Oljefondet har blåst opp de offentlige utgiftene uten at det kommer nordmenn generelt til gode. Samtidig har en kombinasjon av lav produktivitetsvekst og næringsfiendlig politikk skremt kapital ut av landet slik at evnen til innovasjon har blitt rammet. Selv om boken har fått noe kritikk for å dra noen lettvinte konklusjoner, er det en bok til ettertanke. Det store spørsmålet er om bruken av midlene fra oljefondet er riktig, og hvordan Norge kan komme seg videre framover.

Selv om boken har fått kritikk for å trekke noe forenklede konklusjoner og for sin delvis polemiske tone, utfordrer den leseren til å reflektere over hvordan Norges oljerikdom blir forvaltet. Holte etterlyser en grundigere debatt om hvordan midlene fra oljefondet kan brukes for å sikre bærekraftig verdiskapning og økonomisk vekst i fremtiden.

«Landet som ble for rikt» er en tankevekkende analyse som setter søkelys på noen av de største utfordringene Norge står overfor i møte med en post-oljeøkonomi.