Sammen med de øvrige geopolitiske konfliktene preger dette naturlignok nyhetsbildet, og dermed også finansmarkedene. Vi må likevel bemerke at aksjemarkedene, som hater usikkerhet, er overraskende sterke med dette som bakteppe. Oppsummert ser vi fire vesentlige konflikter/konflikt-tema som, selv om de er adskilte, griper inn i hverandre: (1) den langvarige konflikten i Ukraina med Russland i en ny offensiv fase, (2) eskalerende stormaktskonflikt i Midtøsten, (3) Kinas territoriale press i Asia og (4) en global ressurs- og teknologikamp. Samlet så utløser dette behov for nye sikkerhetsstrukturer og allianser. På den positive siden kan vi nevne at konflikten mellom India og Pakistan har de eskalert og gått over til en ulme-fase igjen.

1. Etter en rekke nye angrep på ukrainske byer, inkludert et dødelig missilangrep mot Kyiv med minst 28 drepte, har EU og NATO gjenopptatt diskusjonen om langsiktig strategisk beredskap. EU-topper advarer mot at Russland ikke lenger agerer innenfor taktisk rammeverk, men utvikler en langsiktig plan for aggresjon mot Europa – ikke nødvendigvis via invasjon, men gjennom cyberangrep, informasjonskrig, energipress og luftromskrenkelser. Samtidig har forsvarsutgifter i Russland økt dramatisk. Ifølge europeiske forsvarsanalytikere bruker Moskva nå mer på militæret enn alle EU-medlemmene til sammen. Dette har gitt fart til nye militære samarbeidsinitiativer internt i Europa, som for eksempel Weimar+-gruppen – en mulig plattform for sikkerhetssamarbeid mellom Tyskland, Frankrike, Polen, Italia og Spania.
2. I Midtøsten har situasjonen nådd et nytt lavpunkt etter at Israel lanserte målrettede angrep mot iranske anrikningsanlegg for uran. Iran svarte med ballistiske missilangrep mot israelsk infrastruktur og militære posisjoner. Begge sider har rapportert betydelige tap, og de regionale konsekvensene er allerede merkbare. Det amerikanske angrepet truer med å gjøre konflikten global. USA, Storbritannia og Frankrike har uttrykt støtte til Israel og fordømt Irans handlinger. Samtidig har Russland og Kina støttet Teheran, noe som viser hvordan Midtøsten-krisen også speiler stormaktsdynamikken. Regionale allierte som Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater balanserer mellom pragmatisk dialog og økt militærberedskap. 
3. På den andre siden av kloden har Kina fortsatt sin aggressive fremferd i Sør-Kinahavet og ved Taiwanstredet. I slutten av mai og juni gjennomførte Beijing uvarslede marineøvelser i Tasmanhavet, inkludert med skarp ammunisjon, noe som provoserte både Australia og New Zealand. Taiwan har også blitt utsatt for simulerte angrep, og PLA (Kinas folkebefrielseshær) testet nylig en scenarioøvelse rettet mot Taiwansk luftforsvar. Samtidig pågår diplomatiske samtaler mellom USA og Kina – med lav intensitet. Et nylig møte mellom Donald Trump og Xi Jinping åpnet for en ny handelsdialog, spesielt knyttet til sjeldne jordarter, men uten at spørsmål som Ukraina, Iran eller Taiwan ble berørt. USA har styrket samarbeidet i Indo-Stillehavet gjennom alliansen AUKUS (Australia–UK–USA), der kjernefysisk marinekapasitet og teknologideling er i fokus. Tidligere nasjonal sikkerhetsrådgiver H.R. McMaster advarte nylig om at det vokser frem en “akse” bestående av Kina, Russland, Iran og Nord-Korea – med sikte på å undergrave vestlige verdier og sikkerhetsstrukturer.
4. Dette punktet griper inn i flere av punktene over. 

Bakgrunnen for denne vurderingen er at det på svært kort tid har blitt introdusert en lang rekke nye usikkerheter, som, i alle fall tilsynelatende, preller av. Vi kommenterte i vårt forrige nyhetsbrev at tillitsindikatorene var i fritt fall mange plasser, og at de målingene som da lå på bordet ofte var sammenfallende med relativt store negative utslag. Nå har det gått en måned siden de observasjonene, og 2,5 måneder siden 2.april, og selv om støvet ikke har lagt seg, virker det som om tilliten til økonomien er tilbake de fleste steder. Vi kan i alle fall melde om at mange av de største utslagene i tillitsindikatorene er reversert, og at de harde dataene i liten grad viser tegn til at økonomien faller. Figuren under viser utviklingen i uvektet gjennomsnittlig konsumenttillit fra 40 land, hvor det er tydelig hvordan tilliten har kommet brått tilbake i mai etter fallet i april. Det er selvsagt ganske store forskjeller mellom landene, og den amerikanske indeksen utmerker seg på den måten at den ikke har hentet seg inn i mai.

Norges Bank besluttet, svært overraskende, å senke styringsrenten med 0,25pp på sitt møte i juni. Dette er den første rentenedgangen fra det holdet i denne syklusen, noe som innebærer at Norges Bank er en av de siste blant de vestlige sentralbankene som senker renten. Banken trekker fram noe høyere arbeidsledighet og at inflasjonen har falt noe tilbake. Den ventede rentenedgangen i mars ble torpedert av en ekstrem prisvekst, særlig blant matvarer og energi, i februar. Når nå dette i ettertid viste seg å kun være en kortvarig impuls som er reversert opplever vi at Norges Bank er konsistent i sine vurderinger. For egen regning vil vi også trekke fram at en noe sterkere norsk krone vil bidra til et lavere inflasjonspress framover. Det er for tidlig at denne styrkingen har hatt noen særlig effekt på inflasjonen i mai, som er den siste målingen vi har på disse tallene. På den motsatte siden kommer en noe sterkere rapport fra det regionale nettverket til Norges Bank. 

Rentebanen skiftes, som vi ser av figuren over, ned med inntil 0,25pp, for så å ligge veldig nært den gamle banen utover i estimatperioden. Erfaringen viser imidlertid at det å operere med en rentebane veldig mange kvartaler framover ikke er veldig lett. Figuren under er ikke tatt med for å gjøre narr av Norges Bank, men for å illustrere hvor stor usikkerhet vi faktisk opererer med. Vi er takknemlige for at Norges Bank evner å tilpasse rentebanen til det rådende makrobildet, og ikke estimater og vurderinger som ligger kvartaler tilbake i tid. I rettferdigheten kan det også nevnes at Norges Bank opererer med en usikkerhetsvifte for sine anslag. Den rentebanen som kommuniseres kan sees på som et vektet gjennomsnitt av mange forskjellige scenario. Det ligger nå inne en forventning om ytterligere 1-2 rentenedganger i år, den første i september. Disse anslagene er imidlertid som nevnt forbunnet med stor usikkerhet. Slik vi ser verden ligger risikoen på nedsiden, dvs. at vi har mer tro på at Norges Bank vil senke renten mer enn rentebanen indikerer.

En rentenedgang på 25bp bringer Norges Banks styringsrenten ned til 4,25%. Det er omtrent på linje med tilsvarende renter i USA og UK, og godt over Euro-renten og renten i Sverige som er rundt 2%.

Videre ser vi at risikoviljen er tilbake igjen i rentemarkedet, med risikopremier som ligger ganske langt under de historiske gjennomsnittlige nivåene. Vi har forsøkt å konstruere en indeks som forteller oss om det er grådighet eller frykt som råder i markedene, og denne er også tilbake på grådighets-enden av skalaen etter en kort periode hvor frykten rådet i markedene.

Det er med andre ord ingen krisestemning i finansmarkedene, men det betyr ikke at markedene ignorerer det som skjer fullstendig. Vi har notert en særlig negativ utvikling for amerikanske assets, som lenge har vært foretrukne blant investorer. Det amerikanske aksjemarkedet har utviklet seg svakere enn det europeiske i 4 av 5 månedene så langt i 2025. Per starten av mai har det europeiske aksjemarkedet steget med over 21%, mens det amerikanske kun har steget med 0,6%. Den samme forskjellen kan vi se på de lange statsrentene, hvor den amerikanske 10-års renten siden 1.april har steget med 15bp til 4,4%, mens renten i Europa har falt med nesten 30 bp til 3,1%. Dette kan tolkes på flere måter, og den årsakssammenhengen er trolig sammensatt hvor de viktigste faktorene er at høyere tollsatser vil gi høyere inflasjon, og en fallende tillit til USA generelt innebærer at landet blir pålagt en høyere risikopremie av finansmarkedene. I tillegg er det interessant å observere utviklingen i den amerikanske dollaren den senere tiden. Dollaren har vært å regne som en trygg havn, en såkalt safe haven, som man ofte vil erfare at styrker seg i perioder med økt usikkerhet. Den norske kronen befinner seg typisk i andre enden av den skalaen, og er en valuta som ofte svekker seg når usikkerheten blir stor. Hvis vi ser bort fra bevegelsene rundt 2.april har den amerikanske dollaren svekket seg jevnt mot den norske kronen i hele år. Ved årsskifte måtte vi betale NOK 11,33 for en dollar, mens vi nå slipper unna med 9,96, en forskjell på 12%. Vi finner det umåtelig interessant å observer at selv det det israelske angrepet på Iran, 13.juni, ikke ga en styrking av den amerikanske dollaren. Man kan argumentere for at denne konflikten vil gi høyere oljepris, og dermed sterkere krone, men dollaren styrket seg heller ikke mot euro, japanske yen eller britiske pund.

Aksjemarkedene

Etter den bråe nedgangen i forbindelse med Trump sin framleggelse av tollene på plenen til det Hvite Hus, er alle markedene nå tilbake på et høyere nivå enn de hadde 1.april.

Rentemarkedet

Kredittspreadene steg for de fleste markeder i forbindelse med framleggingen av tollsatsene, en stigning som var høyest på de mest risikable papirene. Stigningen var unormalt høy de dagene det varte, men varigheten var likevel så kort at spreadutgangen totalt sett var begrenset. For å illustrere kan vi nevne at amerikanske BBB-papirer hadde et gjennomsnittlig kreditpåslag på rundt 1,2 prosent før annonseringen, et påslag som steg til nesten 1,6 % den 7.april, for så stabilisere seg rundt 1,2% igjen. Til sammenligning har historisk risikopåslag på denne type papirer vært på 2 %.

Vi er av den oppfatning at den usikkerheten som har blitt introdusert de siste månedene ikke er gjenspeiler seg i utviklingen markedene, og selv om våre kunder har tjent på allokeringene, velger vi å opprettholde de allokeringene og seleksjonene som er foretatt.

Oppsummert har våre kunder nå følgende tilpasninger i porteføljene:

• Undervekt i amerikanske aksjer
• Undervekt i USD
• Overvekt i europeiske aksjer